For å nevne det kort, så er jeg i en lignende situasjon som deg. Jeg føler også at jeg har gått glipp av mye. Og det at jeg i hovedsak har bare meg selv til å takke, og at jeg har takket meg selv for det i flere år uten å faktisk gjøre noe med det, er ikke lett å unngå tenke på. Men på en annen måte, så gir det meg mer lyst enn noe annet til å ikke gå glipp av ting lenger.

Du sa at du ser på fremtiden din som mer ubrukelig enn nå. Selv så har jeg ingen plan for fremtiden heller. Jeg har ikke engang en plan ut neste uke. Allt jeg vet er att dette ikke er personen jeg egentlig er. Eller den personen jeg har lyst til å være. For meg, så er 'fremtiden' det som holder meg gående. Ett håp om at jeg en eller annen dag bare er en hellt vanlig person, med et eget hus, egen familie, og en vanlig, kjedelig jobb. Det virker sinnsykt langt unna, og jeg kan ikke plotte en kurs fra nå til da - Jeg vet bare at jeg ikke vil være i denne situasjonen for alltid.

Jeg har ikke gjort noe får å forrandre ting hittil, og det er mulig jeg ikke gjør det i morgen heller. Eller dagen etter det. Men jeg tror det er viktig å ikke se på fremtiden din som den samme som situasjonen du er i nå. For når man til slutt får satt riktig for forran den andre, og tåken begynner å klarne, så ser man at det bare var hjernen din som spilte deg et puss - allt er enda ikke fortapt, og man har masse å se frem til videre. Kanskje ikke akkurat det samme man ønsket seg når man var yngre, men likevel kommer det til å være verdt det.