Knapt en måned etter at jenten ble lagt inn på Akuttposten, begynte hun å falle ut i lengre perioder. Det var umulig å få kontakt med henne, hun reagerte ikke når de ansatte snakket til henne. Det utviklet seg til å bli anfall der jenten skrek, spyttet og brakk seg. – Det var som om hun hadde noe i munnen og forsøkte å få det ut, sa Kvitting. Anfallene kom oftere, og ble stadig mer voldsomme. Kvitting forklarte i retten at anfallene var ganske like fra gang til gang, og nesten samtlige var knyttet til måltider. De kunne vare i flere timer.– Slike anfall kalles dissosiasjon. De kommer hos mennesker som har behov for å fortelle hva de har opplevd, men det de har vært utsatt for er så vanskelig eller traumatisk at de ikke klarer å uttrykke det. Kroppen forteller en historie, forteller hva man har vært utsatt for med bevegelser, sa Kvitting. Hun beskrev jentens anfall som redselsfulle å være vitne til, fordi det var så tydelig at jenten hadde det svært vondt. – Jeg setter meg ved bordet for å spise, så våkner jeg i belteseng mange timer seinere, uten å vite hva som har skjedd, sier jenten. I lange perioder har 7–8 timer hver eneste dag gått med til voldsomme anfall og beltelegging. I snitt har hun ligget fastspent mer enn fire timer hvert døgn i periodene med mest tvangsbruk.

Våren 2016, tre år etter at jenten ble hentet ut av hjemmet, fortalte hun for første gang om overgrep. Det skjedde i en samtale med Kvitting. – Det er ikke uvanlig at det tar så lang tid før barn forteller, fordi det er så enormt skambelagt, sa Kvitting. Jenten fortalte at hun var misbrukt av faren. I mai 2016 ble han anmeldt. Han satt fire uker i varetekt, men har siden vært ute. Etter at faren ble dømt til ni og et halvt års fengsel, sa jenten dette til BT: – Jeg har dårlig samvittighet for at pappa må i fengsel. Jeg har selv vært innelåst veldig lenge, så jeg vet at det ikke er noe gøy. Mange ganger føler jeg at jeg har sviktet familien ved å fortelle om det som skjedde. Nå er jeg redd for at mamma skal drikke seg i hjel mens pappa er i fengsel. Jeg tror ikke hun klarer seg uten ham, sier jenten. Dommen er ikke rettskraftig fordi den er anket. De voldsomme anfallene fortsatte etter at jenten hadde fortalt hva hun hadde opplevd, men personalet oppfattet at hun hadde det bedre utenom anfallene. – Hun ble mer åpen og tillot seg å si hvordan hun hadde det, selv om det var vondt. Hun lærte seg å sette ord på følelsene sine, noe hun var helt uvant med, sa Kvitting. I retten ble psykiateren spurt om jenten kunne ha vært syk før hun ble lagt inn, om hun kunne være psykotisk. – Nei. Hun var ikke syk, skolen ville reagert dersom hun var psykotisk. Hun er ikke schizofren selv om hun har stemmer i hodet, men viser typiske symptomer på PTSD og dissosiativ lidelse, svarte Kvitting. Hun oppfattet jenten som en person av få ord, en som ikke var vant til å bli snakket med. – Har du noen gang tvilt på det hun sier, spurte bistandsadvokat Ellen Eikeseth Mjøs. – Aldri. – Hender det du tviler på det ungdommene forteller? – Ja, ofte. Det er jobben min. Men aldri denne jenten.