Jeg har lyst til å knytte en kort kommentar til dette. Som du nevner, så er folkets politiske oppfatninger godt avspeilet i sammensetningen på Stortinget. Det er klart at utjevningsmandater og sperregrenser sikrer dette, men samtidig avgrenser mot «fringe-elements».

Det folk gjerne klager på, er at små partier blir gitt en uforholdsmessig stor politisk innflytelse. Eksempelvis utøver Venstre en (i forhold til sitt velgermandat) en særdeles stor påvirkning på hvordan Norge rent faktisk styres. Med andre ord har de mer reell makt enn det velgeroppslutningen skulle tilsi. I Norge har vi et system med negativ parlamentarisme. Det betyr at for å danne Regjering, er det ikke nødvendig å ha et flertall i Stortinget. Det er tilstrekkelig å ikke ha aktiv mistillit mot seg. Grunnloven § 15 medfører at hvis et mistillitsforslag fremmes og får flertall, så er Regjeringen rettslig pliktet til å gå av.

Andre parlamentariske land har ulike variasjoner av dette. Et eksempel på dette er positiv parlamentarisme, som vil si at en Regjering må ha et (positivt) vedtak av flertallet i parlamentet for å kunne danne Regjering. Atter andre har en forsterket form for positiv parlamentarisme som også kalles konstruktiv parlamentarisme. Det innebærer at opposisjonen ikke kan felle en regjering, uten først å sørge for at de umiddelbart etterpå er i stand til å danne en ny regjering. Et eksempel her er Tyskland. Det er verdt å påpeke at dette systemet må ses i lys landets historie og negativ erfaring med politisk maktvakuum.

Så. Fordelen med negativ parlamentarisme er at regjeringer gjerne blir sammensatt av et bredt spekter av ulike politiske oppfatninger. Det betyr at flere interesser kommer til ordet og får gjennomslag for sine synspunkter. Dette er jo kjernen i et demokrati, at alle får si sitt. Enhver stemme betyr noe. Se til motsetning til USA, hvor valget står mellom ytre høyre og ekstrem høyre. På den bakgrunn tror jeg de aller fleste vil være enig at det er positivt at en bred representasjon av ulike politiske oppfatninger kommer til ordet, da de beslutninger som blir tatt gjerne er tatt på bakgrunn av nøye avveininger og er særdeles gjennomtenkte.

Det som er uheldig med negativ parlamentarisme, er jo som noen på sosiale medier kommenterer, at Regjeringens sammensetning ikke avspeiler Stortingets politiske sammensetning (Og pr def også folkets politiske sammensetning). Videre favoriserer et system med negativ parlamentarisme (naturlig nok) mindretallsregjeringer.

På den bakgrunn tror jeg ikke det er nødvendig å begynne å se på sperregrenser, utjevningsmandater mv hvis en ønsker at Stortingets politiske sammensetning skal avspeiles i Regjeringen. Det som kan være aktuelt, er å endre det parlamentariske system fra negativ til positiv parlamentarisme. I 2007 (hvis jeg husker rett) så var det fremmet forslag om investitur (krav til innsettingsvedtak). Dette vant ikke frem.

Jeg er personlig glad i den norske modellen for parlamentarisme. Jeg tror den moderer hva som er mulig å få til politisk. Det er en garanti for at SV eller FrP vil få rent flertall i Stortinget (og pr def) Regjeringen, og gjøre helt «crazy» ting. Uten Venstre og KrF ville vi ikke vært i stand til å møte våre folkerettslige klimaforpliktelser. Nå er vi istand til det, uten at bilistene blir de hardest rammet. Hatten av til de fire sammarbeidspartiene sier nå jeg.