Har dere noe dere er takknemlig for?

Jeg er takknemlig for nøyaktig én person, en fyr jeg jobbet med og som har vært borti min type utfordringer med livet.

Utover dette: overhodet ikke - stikk motsatt. Jeg er en person som ikke har gjort noe galt, mye mindre da jeg var 6 og ble gjenstand for mobbing som i aller bokstaveligste grad har ødelagt livet mitt. Til tross for varige psykososiale mén, og å ha vært grundig miserabel 99% av tiden, sannsynligvis med udiagnostisert ADHD, greide jeg likevel å ikke bare utstå grunnskole og videregående uten å begå selvmord, men tok også forkurs og oppnådde en ingeniørutdanning med et nødskrik. Etter det jobbet jeg i 8-ish år mens jeg prøvde å få hjelp for diverse depresjon- og angstrelaterte problemer, noe som ikke førte frem. Mistet jobben under pandemien (ikke at jeg var så jævla happy der heller) og ble sittende pal (minus jobbsøk jeg er overkvalifisert for) i 2 år. Sistnevnte, realistisk sett, virker som siste spikeren i kista.

Er det én ting jeg er takknemlig for, er det at en tidligere kollega omtrent sørget for at jeg fikk en jobb etter dette. Dessverre er dette ikke noe jeg kunne stå i - definitivt ikke etter alt annet som har skjedd - og er "too little, too late".

Møtte antakelig den aller siste veggen i fjor, etter å ha jobbet så hardt imot angstsymptomer at jeg spydde som en foss på både intervju og alminnelige arbeidsdager. Resultatet er å måtte fortelle fastlegen 52 ganger i året "vet du, nei, jeg kan faktisk fortsatt ikke jobbe, da absolutt ingenting har forandret seg - takk forresten!" og en stygg anelse om at denne gangen (ikke den første) kan være permanent.

For å virkelig "add insult to injury": nå ser det ut til at jeg får 100k mindre i året -- brutto -- utbetalt i trygd enn jeg kunne ha gjort - utelukkende fordi jeg satte ned stillingsprosenten min i håp om å kunne forbli i arbeidslivet litt lengre.

Norge, "Norge AS", Norge som nasjon, Norge som identitet, og nordmenn kollektivt... kan suge kuken min - og bør helst være jævlig flink med ballene. Jeg vurderer å få uføretrygden min og flytte et annet sted av rent prinsipp, bare så Norge ikke skal tjene noe på meg. Snakk om å kaste bort et liv med ett av verdens desidert største potensialer, bare fordi jeg bor i Norge og er relativt "smart".