Leste postene din på r/norge og offmychest, kjenner meg veldig igjen i det du skreiv om å ta bussen. Ble ofte mye venting om håp at neste var mindre folksom. Var lettere å presse seg på når man er med venner og kjente, hvertfall for min del. Har heldigvis bil nå som gjør hverdagen lettere, men løser ikkje problemet når bilen ikkje er tilgjengelig.

Kommer sikkert ikkje som ein overraskelse visst eg sier at "problemet" ligger i personligheten våres. Er selv sjenert, hvertfall blant folk eg ikkje kjenner så godt, men når eg blir kjent med noen er det lettere å åpne seg. Ville ikkje sagt eg har så mange venner, men holder meg godt til dei eg har.

Vet ikkje ka du jobber med, men trives du på jobben? Har du noen å snakke med?

Ofte føler eg meg mislykket, spør meg selv hvorfor eg er sånn som eg er. Hvorfor eg tok de valgene i livet som eg angrer på nå. Droppet ut av videregående på andre året, sitter med ingen utdanning og jobber nå i ein dagligvarebutikk. 23 år, bor fortsatt hjemme og med en timelønn på 165kr vil eg nok bo hjemme en god stund til.

Eg råder deg til å snakke med noen (burde kanskje det selv og?) er alltid noen der ute som bryr seg og har lyst å hjelpe. Lettere sagt enn gjort, og det første steget er som oftest det vanskeligste.

Er første gangen eg har skrevet til noen for å prøve å hjelpe, forhåpentligvis hjalp det. (Prøvde hvertfall)

Takk visst du leste hele, trenger ikkje å svare om du ikkje føler for det. :)